Kapitel 10.

Dette kapitlet er et mellomspill mellom 6 og 7 basun. Johannes er her nede på jorda, mens han tidligere var i himmelen. Fra å være en passiv tilskuer til alt det som skjer, får Johannes nå selv ta aktivt del i sine syn.

Åp 10,1-3 Jeg så en annen mektig engel stige ned fra himmelen. Han var kledd i en sky og hadde regnbuen om sitt hode, og ansiktet var som solen og føttene som ildsøyler. I hånden holdt han en liten oppslått bok. Han satte sin høyre fot på havet og den venstre på jorden og ropte med kraftig røst, som når en løve brøler .

Johannes får i dette syn se en engel som kommer ned fra himmelen. Inntil nå har Johannes vært lite opptatt av englenes utseende, men denne beskriver han i detalj.

Regnbuen er tegn på Guds pakt, og dermed en stadfestelse av Guds pålitelighet. Ildsøyler står for Guds ånd eller Guds ord, og solen for Guds herlighet.

Føttene som sto på hav og jord taler om herredømme over begge deler.

Åp 10,3-4 Da han hadde ropt, lød røstene fra de sju tordener. Etter at de hadde talt, ville jeg til å skrive; men jeg hørte en røst fra himmelen som sa: "Sett segl for det som ble sagt av de sju tordener, skriv det ikke ned!"

Gud åpenbarer meget, men det er også hemmeligheter som ikke skal gjøres kjent før tiden er inne.

Åp 10,5-7 Og engelen som jeg hadde sett stå på havet og på jorden, løftet sin høyre hånd mot himmelen og sverget ved ham som lever i all evighet, han som skapte himmel og jord og hav og alt som er i dem: "Tiden er ute”. Men når den sjuende engel lar sin basun lyde, i de dager skal Guds hemmelige plan være fullført, slik som han kunngjorde for sine tjenere profetene."

Han som skapte alt, vil ikke lenger finne seg i at hans skaperverk er i en slik forfatning. Nå er tiden for hans tålmodighet slutt. Nå er det ingen utsettelse mer, ingen frist skal gis. Nå skal Guds siste store domshandlinger settes i verk. Guds plan er fastlagt. Helt fra begynnelsen av har Gud planlagt å føre sitt folk til frelse. I dette ligger også en dom over det onde. Guds folk skal utfris, det onde skal dømmes. Guds hemmeligheter ble forkynt ved profetene i GT og ved hans apostler og tjenere i NT. En del av disse hemmeligheter er blitt åpenbart etterhvert, men først nå skal alt være oppfylt og fullbyrdet.

Åp 10,8-10 Den røst jeg hadde hørt fra himmelen, talte igjen til meg: "Gå bort og få den åpne boken av engelens hånd, han som står på havet og på jorden." Da gikk jeg bort til engelen og bad ham gi meg den lille boken. Han sa til meg: "Ta boken og spis den! Den vil kjennes bitter i din mage, men søt som honning i munnen." Så tok jeg den lille boken av engelens hånd og spiste den, og i munnen smakte den søtt som honning; men da jeg hadde svelget den, kjente jeg at den sved i min mage.

Johannes får beskjed om å hente boken, faktisk får han beskjed to ganger. Likevel ber han engelen om å få den når han kommer bort til han. Guds ord er en gave, ingen blir påtvunget Guds ord.

Både Jeremias og Esekiel hadde lignende opplevelser. Ettersom boken inneholdt Guds ord, må den nødvendigvis smake søtt (Salme 9,11 og 119,103). Men den inneholder sterke domsbudskap og får derfor også en bitter virkning.

Åp 10,11 Da ble det sagt til meg: "Igjen skal du tale profetisk, mot folk og nasjoner og tungemål, og mot mange konger."

Profetien gjelder alle mennesker, uansett nasjonalitet og rase. Den virkelige forskjellen mellom mennesker ligger i at enten bærer en Guds segl eller dyrets merke.

Kapitel 11.

Åp. 11,1-2 Jeg fikk nå et rør til å måle med, det var som en stav, og det ble sagt til meg: "Reis deg og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der! Men forgården utenfor templet skal du ikke ta med, den skal du ikke måle; for den er overlatt til hedningene, og de skal tråkke den hellige by under fot i 42 måneder.

Å måle tempelet er en symbolsk handling for å utrykke at det skulle bevares. Templet er her uttrykk for de hellige. Også de som tilber i tempelet skal måles. Dette samsvarer med beseglingen av de hellige.

Den ytre forgården og byen for øvrig er overgitt til hedningene. Ordet overlatt understreker igjen den sannhet at ingen kan bruke mer makt enn det som Gud tillater.

Åp 11,3-5 Men jeg vil sette mine to vitner, kledd i sørgetøy av sekk, til å profetere i 1260 dager. Dette er de to oliventrær og de to lysestaker som står foran jordens herre. Og er det noen som vil skade dem, går det ild ut av munnen på dem og gjør ende på deres fiender. Ja, om noen vil skade dem, slik skal han dø!

De to profetene som trer fram i de første 1260 dager (3 1/2 år), må være blant de mest fargerike personlighetene av alle de bibelske profetene. Gud kaller dem ”mine to vitner”. De kler seg i sekk, de profeterer, de gjør store under og de vitner om Guds nåde i et fiendtlig Jerusalem.

I Sak: 4,3-11 finner vi omtalt bakgrunnen for ordene oljetrær og lysestaker. Oljen forbindes med Guds Ånd, likesom i lignelsen om de 10 jomfruene. Lysestake symboliserer at de er bærer av det guddommelige lys.

De to vitnene vil gjøre et voldsomt inntrykk med sin forkynnelse og makt. Det fører til en enorm innhøstning av sjeler av alle folkeslag i de første 3 ½ år av trengselstiden, beskrevet i Åp 7. De vil også være en bro til det kristne evangelium for millioner av jøder.

Åp 11,6-8 De har makt til å lukke himmelen, så det ikke faller regn i den tiden de er profeter; og de har makt over vannet og kan gjøre det til blod, og makt til å slå jorden med alle slags plager, så ofte de vil. Men når de har fullført sitt vitnesbyrd, da skal dyret som stiger opp fra avgrunnen, føre krig mot dem, seire over dem og drepe dem. Likene deres skal bli liggende på gaten i den store byen som åndelig talt kalles Sodoma og Egypt, der hvor deres Herre ble korsfestet.

I disse to vitnene demonstrerer Gud sin makt, og Dyret - altså Antikrist, har ingen makt over dem før tiden er inne. De er usårbare, og hvis noen prøver å drepe dem blir de selv drept. Men når de har fullført oppdraget sitt etter 3 ½ år, tillater Gud at de blir drept av Antikrist.

Åp 11,9-10 Mennesker av mange folk og stammer og tungemål og nasjoner skal se dem ligge der i tre og en halv dag, og de skal ikke tillate noen å begrave dem. Og de som bor på jorden, skal glede og fryde seg over deres skjebne og sende hverandre gaver. For disse to profetene hadde vært en stor plage for dem som bor på jorden.

I Midtøsten begraves folk samme dag de dør. Å nekte å begrave den døde var å føre stor skam og vanære over det mennesket. Folk ville hevne seg ennå mer på vitnene enn bare å drepe dem.

I vers 9 står det at folk fra hele jorden skal se likene der de ligger på gaten. I løpet av de 2000 årene som er gått siden dette ble skrevet, har mange ledd av dette at noe kan bli sett av folk på hele jorden samtidig. Nå ler vi ikke, for vi ser nyheter fra hele kloden hver eneste dag. Dette viser at det som er sagt i Johannes Åpenbaring er mer aktuelt i våre dager enn noensinne. På samme måte kan vi også merke oss at det som ikke er forstått tidligere eller det som vi ikke forstår i dag, vil vi forstå når tiden er inne.

Åp 11,11-12 Men etter tre og en halv dag kom det livsånde fra Gud i dem; de reiste seg opp og stod på sine føtter, og de som så dem, ble grepet av stor frykt. Da hørte de en høy røst fra himmelen som sa til dem: "Stig opp hit!" Og de steg opp til himmelen i en sky, midt for øynene på sine fiender .

Etter 3 ½ dag lar Gud vitnene våkne opp igjen. Nå gleder ikke folk seg lenger. Nå blir de grepet av redsel.

Så kaller Gud vitnene til seg. Han sier: ”Stig opp hit!”, og vitnene steg opp i en sky på samme måten som Jesus gjorde. Forskjellen er bare at Jesus steg opp av seg selv, Han trengte ingen til å kalle seg opp.

Åp 11,13 I samme stund kom det et stort jordskjelv. En tiendedel av byen raste sammen, sju tusen mennesker ble drept, og de som var igjen, ble forferdet og gav himmelens Gud ære .

Nå skjønner folk at det er Gud som har handlet gjennom vitnene og i jordskjelvet, og dette var så tydelig at alle måtte gi Gud ære. Sannsynligvis var det noen som omvendte seg, mens andre erkjente Guds makt uten å bøye seg for Hans vilje.

Åp 11,14 Det annet ve er nå over. Men det tredje ve kommer snart.

I Åp 9,12 nevnes at det første ve ble fullendt. Nå i Åp 11,14 nevnes det andre, men denne gangen legges til at det tredje kommer snart.

Den sjuende basun: Satan kastes ut av himmelen og ned på jorden.

Nå begynner den andre delen av trengselstiden. I andre del av trengselstiden, hersker dyret over verden. Dyret er mennesket Antikrist som er besatt av Satan.

At det er den siste del av trengselstiden, vet vi fordi Antikrist inngikk en pakt med Israel som skulle vare i syv år. ( Daniel 9,27) Men etter 3 og et halvt år brøt Antikrist pakten og innsatte seg selv som Gud i tempelet. Og denne siste delen er den verste i trengselstiden.

Åp 11,15-18 Den sjuende engelen blåste i sin basun. Da hørtes det i himmelen røster som ropte høyt: Herredømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet. De tjue fire eldste som sitter på sine troner for Guds åsyn, kastet seg ned på sitt ansikt og tilbad Gud og sa: Vi takker deg, Herre Gud, du Allmektige, du som er og som var, fordi du har overtatt din store makt og er blitt konge. Hedningfolkene ble harme, men nå er din vredesdag kommet, og tiden da de døde skal dømmes. Da skal du lønne dine tjenere, profetene, de hellige og dem som frykter ditt navn, små og store, og ødelegge dem som øde-legger jorden.

Helt til dette tidspunkt har Satan hatt anledning til å komme for Guds trone og anklage menneskene. Nå når den siste basun lyder, forbyr Gud ham å komme for Hans trone. Han blir kastet ut. Da blir det glede og takk i himmelen.

Åp 11,19 Da ble Guds tempel i himmelen åpnet, og kisten som er tegnet på hans pakt, ble synlig der inne. Og det kom lyn og drønn, tordenbrak og jordskjelv og store hagl.

Dette verset understreker at Guds tempel igjen er synlig for menneskene, etter denne forferdelige tiden der det har sett ut som om det er Djevelen som har tatt makten. Kisten som er synlig, viser at Gud holder fast på sin pakt. Nå skal Guds herlighet utfoldes fullt og helt.

Uværet som følger minner om det som skjedde ved Sinai da israelittene fikk Guds ti bud.