Kapitel 14.

Åp 14,1-2 Så fikk jeg se Lammet stå på Sions berg i Jerusalem. Sammen med det var 144.000 som hadde Lammets navn og dets Fars navn på sine panner. Og jeg hørte en røst fra himmelen. Den var lik bruset av en veldig foss eller rullingen av mektige tordenskrall. Det var et kor som sang, akkompagnert av harper.

Lammet som i kp.5 ble aktet verdig til å åpne bokrullen og som i kp. 7 mottok hyllesten fra himmelens hærskarer, står nå som den seirende. Å stå på Sion betyr at Han er seierherre.

Johannes hører en røst fra himmelen. Den gjør stort inntrykk på ham, det ser vi av den omfattende beskrivelse av røsten Johannes gir.

Åp 14,3-5 Dette veldige koret - 144.000 - sang en vidunderlig sang foran Guds trone og de fire levende vesener og de tjuefire eldste. Ingen annen enn de 144.000 kunne synge denne sangen, de som var frikjøpt fra jorden. De har ikke besmittet seg med kvinner, for de er som jomfruer, - og de følger Lammet hvor det går. De er blitt løskjøpt fra menneskene på jorden som et innvidd offer for Gud og Lammet. De kan ikke anklages for noe galt. De er uten feil.

Denne sangen er ny på den måte at ingen andre enn de 144000 er i stand til å lære den. Den nye sangen er som det nye navnet (Åp.2,17), bare kjent av dem det gjelder. Det gamle menneske med sin gamle natur har ingen mulighet til å lære den nye sangen. Det understrekes at disse sangerne er frikjøpt fra jorden. Det betyr at de tilhører Kristus.

Tre kjennetegn for denne gruppen:
- De er jomfruer. Å være jomfru betyr i denne sammenheng at de ikke har tilbedt andre guder. De har ikke vært troløse mot sin Herre.
- De følger Lammet overalt. Deres oppgave er å være tro mot Ham, hvor Han leder dem.
- De tilhører ikke lenger denne verden, de er et innvidd offer - førstegrøden. Førstegrøden ble regnet for hellig på en spesiell måte.

I vers 5 står det at de kan ikke anklages. I andre oversettelser står det at det er ikke løgn i deres munn.

Åp 14,6-7 Og jeg så en annen engel som fløy gjennom himlene og hadde det evige evangelium som skulle forkynnes for dem som bor på jorden - for hver eneste nasjon, hver stamme, hvert språk og hvert folk. "Frykt Gud," ropte han, "og gi ham ære. For tiden er kommet da han skal sitte som dommer. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, havet og alle dets kilder."

Nå følger synet av tre engler som har ulike ting å forkynne. Som ørnen med ve-ropene kan de sees og høres av alle. Det evangelium som forkynnes, er et kall til å tilbe og ære Skaperen. Noen forstår det evige evangelium som en forkynnelse av endetiden, mens andre tror det er en spesiell tjeneste for endetiden, der Gud tar i bruk engler i tillegg til mennesker for å spre Guds budskap blant menneskene.

Åp 14,8 Så var det en annen engel som fulgte ham gjennom himlene og sa: "Babylon - den store byen - er falt fordi den forførte verdens folkeslag og fikk dem til å drikke av sin vin - urenhet og synd."

Det er første gang Babylon nevnes, senere forekommer den flere ganger. Det er ingen grunn til å tro at Johannes mener den mesopotamiske byen med dette navn. Navnet står for menneskelig stolthet og hedensk verdenssystem. For Johannes er Babylon symbolet på menneskenes motstand mot Gud. Grunnen til fallet er den dårlige innflytelse byen har hatt. Babylon har fordervet folkene med sin ondskap og urenhet.

Dette er en viktig del av profetiene. På samme måte som Satans nederlag nevnes og utdypes flere ganger og fra flere vinkler, slik blir også Babylons dom nevnt og utdypet flere ganger.

Åp 14,9–12 En tredje engel fulgte dem og ropte: "Alle som tilber dyret fra havet og dets statue og tar imot dets merke på pannen eller hånden, må drikke Guds vredes vin. Den blir skjenket ublandet i Guds vredes beger. Og de skal bli pint med ild og brennende svovel i nærvær av de hellige englene og Lammet. Røken av deres pine stiger opp i all evighet, og de får ingen lettelse verken dag eller natt, for de har tilbedt dyret og dets statue. La dette vekke Guds folk til å holde ut med tålmodighet i enhver prøvelse og forfølgelse. De som blir faste inntil enden i lydighet mot hans bud og som stoler på Jesus, er hans hellige."

Disse englene roper ut budskap til alle mennesker. Alle må høre og ta et standpunkt til det som blir sagt.

Den tredje engelen viser til dommen som kommer over de som har dyrets merke og som tilber dyret. Hele tiden har menneskene anledning til å velge side. Når de velger vekk Gud, får de Hans vredesvin. Guds vrede er ikke en gjengjeldelse, men en rettferdig Guds svar på at menneskene har forkastet ham. Svaret består i at de velger seg vekk fra Guds beskyttelse. De gir seg helt til det onde, og det onde tar dem i sin makt.

Å lide i nærvær av himmelske hærskarer, mildner ikke dommen, det bare øker den.

Læren om helvetes ild er ikke noe som kom til under apostlenes tid. Også Jesus talte om dette. Se Luk. 16,19-31.

De hellige nevnes som de som både holder Guds bud og har tro på Jesus. Her nevnes altså både den etiske livsførsel og det å regne med Frelseren og tro på Ham.

Åp 14,13-20 Og jeg hørte en stemme i himlene over meg si: "Skriv dette ned: Endelig er tiden inne til at Guds martyrer skal få sin fulle belønning. Ja, sier Ånden, de er virkelig velsignet, for nå skal de hvile fra alle sine prøvelser og alt sitt strev. Deres gode gjerninger følger dem til himmelen!"

Så ble scenen forandret, og jeg så en hvit sky. Det var en som satt på den. Han ble kalt "Menneske-sønnen", og han hadde en krone av rent gull på hodet og en skarp sigd i hånden. Da kom det en engel fra templet og ropte til ham: "Ta sigden i bruk, for tiden er inne til å høste. Høsten er moden på jorden." Han som satt på skyen, svingte da sigden over jorden, og høsten ble sanket inn.

Akkurat da var det en engel som hadde makt til å ødelegge verden med ild, som ropte til engelen med sigden: "Bruk sigden din til å skjære klasene fra vintrærne på jorden, for de er fullmodne til dom." Så svingte engelen sin sigd over jorden og kastet druene i Guds vredes store vinpresse. Og druene ble tråkket i vinpressen utenfor byen, og blodet fløt i en strøm som var 320 kilometer lang og så høy som opp til bisselet på en hest.

Noen forklarer versene 14-16 som en innhøsting av Kristi menighet på jorden, mens versene 18-20 er en innhøsting av vantro til dom. Men det er ingenting i veien for at høsten med sigd og høsten med druene gjelder det samme. Johannes gir ikke noen nærmere forklaring her.

Kapitel 15.

Åp 15,1 Jeg så nå et annet mektig tegn på himmelen. Det var sju engler som var uttatt til å sende de sju siste plager over jorden. Dermed skulle Guds vrede endelig være uttømt.

Guds dommer over jorden skal nå fullendes. Tegnet beskrives som noe helt spesielt. At det er et annet tegn, referer til de to foregående tegn i Åp.12: kvinnen og dragen.

Åp 15,2–4 Foran meg var noe som lignet på et hav av ild og glass, og på dette stod alle dem som hadde seiret over det onde dyret og dets statue, dets merke og tall. Alle hadde Guds harper, og de sang Moses', Guds tjeners, sang og Lammets sang: "Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud Allmektig. Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. Hvem skal ikke frykte, Herre, og herliggjøre ditt navn. For du alene er hellig. Alle nasjoner skal komme og tilbe deg, for dine rettferdige gjerninger er blitt åpenbart."

Før det sies noe mer om de 7 plagene, åpenbares den seirende skaren. Glasshavet er nok det samme som nevnes i Åp.4,6. Ved (eller på) står en veldig skare. De hadde vært trofaste inntil døden og ikke gitt etter for dyrets krav. Moses og Lammets sang viser en dyp harmoni mellom forskjellige faser av Johannes Åpenbaring. Moses står ikke i opposisjon til Kristus, heller ikke loven til evangeliet. Det er ingen hentydning i sangen om de konflikter skaren har gjennomgått. Det er en lovprisning til Gud.

Åp 15,5-8 Da fikk jeg se at det aller helligste i templet i himmelen var åpent. De sju englene som var tatt ut til å tømme de sju plagene, kom så fra templet, kledd i hvite linklær uten en flekk, og de hadde gullbelter over brystet. Et av de fire levende vesener gav hver av dem en gullskål, fylt med den levende Guds fryktelige vrede - han som lever i all evighet. Templet ble fylt med røk fra hans herlighet og makt, og ingen kunne gå inn der før de sju englene var ferdige med å øse ut de sju plager.

Dette tempelet er blitt nevnt flere ganger før (3,12; 7,15;14,15-17). Det later til at Johannes mer har assosiert det med tabernaklet i ørkenen enn tempelet i Jerusalem. Hebr.8,5 nevner at tabernaklet har sitt motbilde i himmelen.

Nå først får de syv englene tillatelse til å utføre sitt oppdrag. De kommer fra templet, altså fra Gud. Gullskåler nevnes bare to steder i Åpenbaringen. I Åp.5,8 var de fulle av røkelse, altså de helliges bønner. Nå er de fylt av Guds vrede.