Kapitel 18.

Åp 18,1-3 Etter alt dette så jeg en annen engel komme ned fra himmelen med stor makt, og jorden ble opplyst av stråleglansen. Han ropte med veldig røst: "Babylon den store er falt. Hun er blitt til en hule for demoner, et tilfluktssted for djevler og alle slags onde ånder. For alle folkeslag har drukket av hennes vin. Jordens herskere har festet sammen med henne, og forretningsmenn over hele verden er blitt rike på grunn av hennes storslåtte liv."

Denne engelen hadde makt til å tale så alle hørte det og å opplyse jorden. Nå understrekes grunnen til fallet. Særlig to klasser kommer til å merke hennes fall. Det er herskerne – jordens konger, som nå vil miste mye av sin makt og kjøpmennene som hadde økonomiske fordeler av Babylon. Dette utdypes nærmere lenger ute i kapitlet.

Åp 18,4-8 Så hørte jeg en annen røst som ropte fra himmelen: "Gå bort fra henne, mitt folk, ta ikke del i hennes synder, ellers vil dere bli straffet sammen med henne. For syndene hennes rekker opp til himmelen, og Gud er ferdig til å dømme henne for hennes forbrytelser. Gjør med henne det hun har gjort mot dere, og mer - gi henne dobbel straff for alle hennes onde gjerninger. Hun har brygget mangt et vredens beger for andre - gi henne dobbelt igjen. Hun har levd i luksus og glans - la henne i stedet få piner og sorger. Hun skryter: `Jeg er dronningen på min trone. Jeg er ingen hjelpeløs enke. Jeg kommer ikke til å sørge.' Derfor skal dødens og plagens og hungersnødens sorg komme over henne på én dag, og hun skal bli helt fortært av ild. For mektig er Herren, som dømmer henne."

Nå rettes budskapet direkte til Guds folk. De kristne blir varslet i tide at de skal forlate Babylon. Samtidig er ordene rettet som en advarsel til alle kristne at de skal skille seg fra alt det som Babylon representerer.

Åp 18,9-10 Og verdens ledere, de som tok del i hennes umoralske handlinger og gledet seg over hennes gunst, skal sørge over henne når de ser røken stige opp fra hennes forkullede levninger. De skal stå langt borte og skjelve av frykt mens de roper: "Ve over Babylon, den mektige by! På et øyeblikk falt dommen over henne."

Selv om verdens ledere var enig i at Babylon skulle ødelegges, sørger de over det tap de har lidt. De sørger ikke over byen, men de sørger over å ha tapt alle opplevelsene og den makt hun gav. De er også redde, for de forstår at dette er en dom over Babylon og over dem selv.

Åp 18,11-16 Kjøpmennene på jorden skal gråte og sørge over henne, for det er ingen igjen til å kjøpe varene deres. Hun var den største kunden de hadde når det gjaldt å kjøpe gull og sølv, kostbare steiner, perler, det fineste lin, purpur, silke og skarlagen, alle sorter velluktende trær og elfenben og kostbare utskårne arbeider av tre, kopper og jern og marmor. Likeså krydder, parfyme og røkelse, salver, virak, vin, olivenolje og fint mel, hvete, sauer, hester, vogner og slaver - og til og med menneskesjeler. "Alt det overdådige som du elsket så høyt, er borte," roper de. "Den luksus og glans som du priste så høyt, kommer aldri til å bli din igjen. Den er borte for bestandig." De kjøpmenn som er blitt velstående ved å selge henne disse tingene, skal stå på avstand av redsel for at også de er i fare, og de skal gråte og sørge: "Ve over den store byen som var så vakker - som en kvinne som er kledd i den fineste purpur og skarlagens, dekket med gull og kostbare steiner og perler.

Kjøpmennene kommer også med en klagesang over byen. Men deres klagesang gjelder deres interesser. De klager over at byen nå ikke kan kjøpe deres varer. De sørger heller ikke over byen, de sørger over at de ikke lenger kan tjene seg rike på byen.

Åp 18,17-19 ”På et øyeblikk var all byens rikdom borte!" Og alle skipsrederne og kapteinene på handelsfartøyene og mannskapene skal stå langt borte og rope idet de ser røken som stiger opp: "Hvor i hele verden finner man en by som denne?" Og de skal i sin sorg kaste støv på hodet og si: "Ve, ve, for den store by! Hun gjorde oss alle rike med sin store velstand, og nå, i løpet av en time, er alt borte ..."

Den tredje gruppen som klager over byens fall er de som driver skipsfart. Også de stiller seg på avstand og klager på grunn av sin tapte fortjeneste.

Åp 18,20 Men du, himmel, gled deg over hennes skjebne, og også dere, Guds barn og profeter og apostler! For endelig har Gud dømt henne.

Nå kommer en oppfordring til glede over at Babylon og alt den representerer nå endelig har fått sin straff.

Åp 18,21-23 Så var det en mektig engel som tok en stein, stor som en kvernstein, og kastet den i havet mens han ropte: "Babylon, den store by, skal bli slengt vekk slik som jeg kaster denne steinen, og den skal forsvinne for bestandig. Aldri mer skal det høres lyd av musikk der - ikke noe piano, ingen saksofon eller trompet. Det skal ikke mer eksistere noen form for industri der, og korn skal aldri males mer. Mørke, mørke skal hennes netter bli. Ikke en lampe skal sees i noe vindu. Aldri mer skal den festlige lyden av bryllupsklokker lyde, - aldri mer brudgoms og bruds stemme. Hennes kjøpmenn var kjent omkring i verden, og hun bedrog folkene med sine trolldomskunster.

Som en stein kastes i sjøen, skal denne byen synke for aldri å reise seg. Alt normalt dagligliv opphører.

Åp 18,24 ”Hun var ansvarlig for alle profetene og de helliges blod, de som led martyrdøden."

Babylon hadde stått sammen med dyret når det gjaldt å pine og drepe de hellige. I tillegg besto dens synd av selvopphøyelse og fråtseri, og den hadde en holdning som gjorde folkene der til bitre fiender av Gud. Babylon ble også et eksempel for andre steder. Det tenkes ikke på drap i alminnelighet, men på drap av Herrens vitner.

Kapitel 19.

Åp 19,1-3 Etter dette hørte jeg en veldig skare i himmelen som ropte: "Halleluja! Pris Herren! Frelsen tilhører vår Gud. Ære og makt tilhører ham alene. For hans dommer er rettferdige og sanne. Han har straffet den store skjøgen som fordervet jorden med synd, og han har hevnet mordet på sine tjenere." Om igjen og om igjen hørtes stemmene: "Pris Herren! Røken fra henne stiger opp i all evighet!"

Da falt de tjuefire eldste og de fire levende vesener ned og tilbad Gud, som satt på tronen, og sa: "Amen! Halleluja! Pris Herren!" Og ut fra tronen kom en røst som sa: "Pris vår Gud, alle dere hans tjenere, små og store, som frykter ham." Da hørte jeg igjen det som hørtes ut som lyden av en veldig skare, eller som bølgene av hundre hav som skyller mot bredden, eller som den mektige rullingen av torden: "Pris Herren. For Herren vår Gud, den Allmektige, regjerer.

Etter den store dom over skjøgen skifter bildet fullstendig. Det er som om hele skapningen trekker et lettelsens sukk over at dommen endelig er falt. Alle priser nå Gud for det som er skjedd, Gud har dømt synden i verden.

Babylon ble ødelagt ved ild. Det er røken fra denne veldige brannen som nå sees.

Åp 19,4-6 Da falt de tjuefire eldste og de fire levende vesener ned og tilbad Gud, som satt på tronen, og sa: "Amen! Halleluja! Pris Herren!" Og ut fra tronen kom en røst som sa: "Pris vår Gud, alle dere hans tjenere, små og store, som frykter ham." Da hørte jeg igjen det som hørtes ut som lyden av en veldig skare, eller som bølgene av hundre hav som skyller mot bredden, eller som den mektige rullingen av torden: "Pris Herren. For Herren vår Gud, den Allmektige, regjerer.

Denne oppfordring til å prise Gud gjelder alle, store og små ung eller gammel. Alle blir oppfordret til å prise Gud for hans mektige gjerninger.

Åp 19,7-9 La oss være glade og fryde oss og ære ham, for tiden er kommet for Lammets bryllupsfest, og hans brud har gjort seg ferdig. Hun har rett til å bære det reneste og fineste lin." (Det fine lin representerer de gode gjerninger som Guds folk har gjort.) Og engelen dikterte meg denne setningen: "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsfest." Og han la til: "Gud selv har sagt dette."

Her tales det om bruden som er rede til bryllupsfest. Forholdet mellom Gud og Israel blir ofte sammenlignet med et bilde på brud og brudgom. I Det Nye Testamentet er dette overført på Kristus og menigheten. Bryllupsfesten er innledningen til den fullkomne foreningen mellom Kristus og hans menighet. Røsten beskriver ikke selve bryllupfesten, men sier at tiden nå er kommet for denne fantastiske begivenheten. Brudens rene, hvite drakt står i motsetning til skjøgens glitrende stas. En ser det gjerne slik at bruden er menigheten og bryllupsgjestene er det enkelte menneske.

En får ikke adgang til denne festen ved egne anstrengelser. Det er Gud som kaller. Ingen ber seg selv, men får en innbydelse som man enten tar imot eller forkaster.

Åp 19,10 Da falt jeg ned for hans føtter for å tilbe ham, men han sa: "Nei - gjør ikke det! For jeg er en Guds tjener akkurat som du og som dine medkristne brødre, de som vitner om sin tro på Jesus. Men Gud skal du tilbe! Og hensikten med all profeti og med alt jeg har vist deg, er å fortelle om Jesus."

Det er stor forskjell på engler og mennesker, men på et punkt er det likhet, begge tjener Herren.

Åp 19,11-14 Da så jeg himmelen åpnet, og det stod en hvit hest der. Den som satt på hesten het "Trofast og Sanndru" - han som dømmer og fører krig med rettferdighet.

Øynene hans var som flammer, og på hodet hadde han mange kroner. Over pannen var det skrevet et navn, men det er bare han selv som kjenner betydningen av det. Han var kledd med klær som var dyppet i blod, og han ble kalt "Guds ord". Himmelens hærer, kledd i det fineste lin, hvitt og rent, fulgte ham på hvite hester .

Tidligere så Johannes en åpen dør, nå er hele himmelen åpen. Messias åpenbarer seg i sin herlighet for å kjempe mot dyret, den falske profet og alle dem som har dyrets merke. At rytteren hadde mange kroner på hodet, betyr at Han er hersker over alle konger.
Den hvite hesten er et symbol på seier og triumf. Navnet på rytteren stadfester at Kristus er trofast og rettferdig, også i krig. Det er bare Jesus som har blod på sine klær, det er hans fienders blod. Himmelens hærer som følger Ham, deltar ikke i selve krigen. Det er Jesus alene som seirer over sine fiender.

Åp 19,15-21. I munnen holdt han et skarpt sverd, og med det skulle han slå folkene. Han hersket over dem med jerngrep, og han trådte den Allmektige Guds vinpresse. På kappen og på hoften var dette navn skrevet: "Kongenes Konge og Herrenes Herre."

Da fikk jeg se en annen engel som stod i solskinnet og ropte høyt til fuglene: "Kom! Samle dere til Guds store kveldsmåltid! Kom og spis kjøttet av konger og hærførere og store generaler, av hester og ryttere og av hele menneskeheten, både store og små, slaver og frie."
Da så jeg det onde dyret samle regjeringene på jorden og alle deres hærer for å kjempe mot ham som sitter på hesten. Men dyret ble grepet og sammen med det den falske profeten, - han som gjorde under i dyrets tjeneste og forførte menneskene. Begge ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel.
De andre ble drept med sverdet som gikk ut av rytterens mu nn. Og alle fuglene spiste seg mette av deres kjøtt.

Sverdet som går ut av Kristi munn, er Guds ord. Med Guds Ord beseirer han sine fiender fullstendig. At han hersker med jernstav, betyr at han har absolutt makt og herredøme. At han trår vinpressen med Guds strenge vredes vin, betyr at denne kampen er et resultat av Guds vrede. Folket på jorden har nå forkastet Gud så lenge at Guds vredes beger stadig mer blir fylt opp.

Antikrist sin verdensmakt har nådd sitt klimaks og står nå for sitt store fall. All motstand mot Gud konsentreres nå i den enorme hæren som samler seg. Babylon er borte, men dyret og hans allierte er klare til kamp. Så kommer krigen ved Harmageddon.

Den lange listen på mennesker og dyr taler om et veldig slag. Rang og stilling betyr ingenting lenger. Konger så vel som treller, ja alle som har dyrets merke og følger Antikrist, blir drept, store og små.
Men det blir ingen kamp denne gangen, for dyret blir grepet. Dyret og den falske profet blir kastet levende i ildsjøen. De andre blir drept med sverdet som går ut av Kristi munn. Disse blir ikke kastet i ildsjøen, men spist av verdens fugler.

Liksom Gud sendte dyrene til arken på Noahs tid, blir nå all verdens fugler kalt sammen for å få det som kalles ”Guds store måltid”. Å bli spist av dyr ble betraktet som en fryktelig skjebne.

Satan har ikke fått sin dom ennå. Han vil bli bundet og holdt i forvaring i avgrunnen i tusen år. Se i neste kapitel.